I dag er som kjent Dé Haoine og i morgen er det dermed Dé Sathairn. Nærmere bestemt er det Dé Sathairn 17. februar og da er det en måned til St. Patrick's Day og SAMTIDIG fire uker til St. Patrick's Day. Du er sikkert blant alle dem som har ligget våkne og tenkt på hvorfor det er sånn...
Vel, i følge en gammel myte har februar 28 dager fordi The Romans stjal en februardag og overførte den til august i bursdagspresent til Keiser Augustus. Men det er jo bare sludder. Man kan ikke bare ta en dag fra en måned og gi den til en annen måned. Hvordan skulle det blitt om man bare tok en dag i f.eks. juli og gav til desember når Wenche Foss blir hundre? Dessuten har februar hatt 28 dager IALLEFALL siden år 900 BC, lenge før en kjeft hadde HØRT OM Keiser Augustus og Wenche Foss. Så så mye for den teorien.
Nei, faktum er at februar, i uminnelige tider, har hatt 28 dager for at det skal være lettere å regne ut hvor mange dager det er til St. Patrick's Day. "Torsdag 17. februar sier du? Ja, da er det jomenn ikke bare en måned til Paddy's, det er fire uker til også! Og sannelig min hatt om ikke det er en torsdag da også!". Viselig innrettet system der altså. Ikke minst fordi det i hvilken som helst annen måned ville vært LENGER til Paddy's Day enn det er nå i februar. "24. november? Ja da er det en måned til julaften og SAMTIDIG er det fire uker og noen dager til!". "Så hvilken dag faller julaften da på"? "Det er det umulig å beregne, vi må nok bare vente og se".
Hvoromnåenner så er det altså i morgen både en måned OG fire uker igjen så det daglige inntaket av Guinness-tabletter bør starte allerede mandag og deretter trappes gradvis opp.
For ikke å snakke om lynkurset i irsk:
Lá Fhéile Pádraig Sona Daoibh!
(Happy St.Patrick's day!)
Píonta Guinness, le do thoil.
(A pint of Guinness, please)
Tabhair dom a rud céanna mar atá ag an fhear ar an urlar
(Oi'll have de same as dat man on de floor)
onsdag, februar 16, 2011
mandag, mars 12, 2007
The dish with the fish
Molly Malone var datter av en fiskehandler og gikk rundt i Dublins gater på sekstenhundretallet og solgte sjømat på dagtid og seg selv på natta. Slik fikk hun tilnavnet ”the trollop with the scallops”, men siden det strengt tatt ikke rimer ble hun omdøpt til ”the tart with the cart”. I sangen går Molly rundt med trillbåra si og roper ”Cockles and mussels alive-alive-oh!” Som vel må bety at det den gang gikk folk rundt i Dublins gater og solgte død musling.
I en by berømt for sine blendende vakre jenter var Molly den vakreste av dem alle, men ”she died of a fever and no-one could save her and that was the end of sweet Molly Malone”. Syfilis er vel et godt tips. Eller dårlige blåskjell.
Arbeidet med å bevise at Molly Malone faktisk har eksistert har siden blitt gjort vanskeligere av at hun nesten helt sikkert aldri har eksistert. Men det gjorde ikke Y2K-bugen heller og hvor mye penger gikk det ikke an å tjene på den?
Dublin hadde sitt eget ”Millennium”, 1000-årsfeiringen i 1988. Derfor ble det innkalt til pressekonferanse i St. Andrew’s Church for å lansere ”The Dublin’s Fair City Video Show”. (”Video show” hørtes nok bra mye heftigere ut i 1988). Pressekonferansen ble innledet med den sensasjonelle nyheten om at det nå var funnet ugjendrivelige bevis for at en Molly Malone var døpt i St. John's Church i 1663 og senere begravd fra samme kirke i 1699. Nå var det nok en og annen som stusset over at navnet på de fremlagte kirkeattestene strengt tatt var Mary Malone og ikke Molly Malone. Men er man tusen år har man lært seg å se stort på ting. I en by hvor Paul og David blir til Bono og The Edge, er det virkelig SÅ utenkelig at Mary kunne bli kalt for Molly? Dessuten lå St. Johns Church bare et par kvartaler fra Fishamble Street… FISHamble Street? Tilfeldig? Neppe.
I euforisk begeistring ble 13. juni, dagen Mary ble begravd, sporenstreks utropt til nasjonal Molly-dag og så ble det bestilt en statue.
Statuen av Molly Malone står i bunnen av Grafton Street, ikke langt fra Trinity College. I følge den offisielle presentasjonen ble hun plassert akkurat der fordi det er rett ved St. Andrew’s Church hvor Molly ligger begravd. Men det var altså bare PRESSEKONFERANSEN som ble holdt i St Andrew’s, mens BEGRAVELSEN av Mary Malone var i St. John’s. Alt tyder derfor på at statuen står der den står fordi noen leste feil i avisen.
Til tross for at sangen klinkende klart slår fast at hun brukte en trillebår så står hun i Grafton Street med en håndvogn med to hjul. Skulptøren har gitt den stakkars jenta en fullstendig skamløs kjole som hadde fått anstendige 400 år gamle sjømatkjøpere til å gå omveier rundt henne. Riktignok sier altså myten (men ikke sangen) at hun solgte både sex og fisk, men ingen hadde påstått at hun gjorde det samtidig.
Men dette er det altså ingen som stusser over fordi skulptøren tross alt har vært smart nok til å ustyre henne med usedvanlig store bryster som stjeler det meste av oppmerksomheten.
Mer er det ikke å si om Molly, annet enn at det nå åpnes en ny ”Molly Malone’s Pub” et eller annet sted i verden hvert tredje sekund.
I en by berømt for sine blendende vakre jenter var Molly den vakreste av dem alle, men ”she died of a fever and no-one could save her and that was the end of sweet Molly Malone”. Syfilis er vel et godt tips. Eller dårlige blåskjell.
Arbeidet med å bevise at Molly Malone faktisk har eksistert har siden blitt gjort vanskeligere av at hun nesten helt sikkert aldri har eksistert. Men det gjorde ikke Y2K-bugen heller og hvor mye penger gikk det ikke an å tjene på den?
Dublin hadde sitt eget ”Millennium”, 1000-årsfeiringen i 1988. Derfor ble det innkalt til pressekonferanse i St. Andrew’s Church for å lansere ”The Dublin’s Fair City Video Show”. (”Video show” hørtes nok bra mye heftigere ut i 1988). Pressekonferansen ble innledet med den sensasjonelle nyheten om at det nå var funnet ugjendrivelige bevis for at en Molly Malone var døpt i St. John's Church i 1663 og senere begravd fra samme kirke i 1699. Nå var det nok en og annen som stusset over at navnet på de fremlagte kirkeattestene strengt tatt var Mary Malone og ikke Molly Malone. Men er man tusen år har man lært seg å se stort på ting. I en by hvor Paul og David blir til Bono og The Edge, er det virkelig SÅ utenkelig at Mary kunne bli kalt for Molly? Dessuten lå St. Johns Church bare et par kvartaler fra Fishamble Street… FISHamble Street? Tilfeldig? Neppe.
I euforisk begeistring ble 13. juni, dagen Mary ble begravd, sporenstreks utropt til nasjonal Molly-dag og så ble det bestilt en statue.
Statuen av Molly Malone står i bunnen av Grafton Street, ikke langt fra Trinity College. I følge den offisielle presentasjonen ble hun plassert akkurat der fordi det er rett ved St. Andrew’s Church hvor Molly ligger begravd. Men det var altså bare PRESSEKONFERANSEN som ble holdt i St Andrew’s, mens BEGRAVELSEN av Mary Malone var i St. John’s. Alt tyder derfor på at statuen står der den står fordi noen leste feil i avisen.
Til tross for at sangen klinkende klart slår fast at hun brukte en trillebår så står hun i Grafton Street med en håndvogn med to hjul. Skulptøren har gitt den stakkars jenta en fullstendig skamløs kjole som hadde fått anstendige 400 år gamle sjømatkjøpere til å gå omveier rundt henne. Riktignok sier altså myten (men ikke sangen) at hun solgte både sex og fisk, men ingen hadde påstått at hun gjorde det samtidig.
Men dette er det altså ingen som stusser over fordi skulptøren tross alt har vært smart nok til å ustyre henne med usedvanlig store bryster som stjeler det meste av oppmerksomheten.
Mer er det ikke å si om Molly, annet enn at det nå åpnes en ny ”Molly Malone’s Pub” et eller annet sted i verden hvert tredje sekund.
fredag, mars 09, 2007
De Voksnes Dag
I Norge er 17. mai Barnas Dag. På nasjonaldagen kan alle barn ta fri fra skolen for å spise is, blåse i papptrompeter, leke, bråke, mase, skrike og være i veien for de voksne SÅ MYE DE BARE VIL uten at foreldrene griper inn. Altså som en helt vanlig dag, men med papptrompeter.
Norske foreldre forteller barna sine at dersom de er snille hele året så kommer julenissen med presanger til dem. Deretter kommer nissen nærmest uvergelig på julaften og størrelsen på pakkene henger strengt tatt mer på pappas gratiale enn på avkommets oppførsel siden forrige jul.
I Irland har de klart å snu dette på hodet og applikere omvendt psykologi. Irske barn blir fortalt fra de er små at ”dersom du er snill et helt år så kommer kanskje St. Patrick og slipper deg ut på St. Patrick’s Day”. Ved leggetid 16. mars blir alle barneværelser forsvarlig låst fra utsiden og så får barna lov til å sitte der inne hele neste dag og tenke over hva de har gjort. I praktisk talt alle tilfeller kommer nemlig IKKE St. Patrick innom, men derimot en middelaldrende kone med latvisk aksent som gir dem saft og brødskiver og låser når hun går.
For å gjøre dette systemet rettferdig (i motsetning til det norske nissesystemet, som de fleste vel må være enige om har spilt fallitt) så er det hvert år noen få heldige irske barn som faktisk slipper ut. En jury av førskolelærere velger ut de barna som har vært ALLER snillest siden i fjor og disse blir låst ut og får lov til å være med mamma og pappa på pub.
Det er denne ordningen som er årsaken til at man praktisk talt aldri ser barn på St. Patrick’s Day i Irland og at de få som faktisk er ute ser strålende lykkelige ut der de sitter musestille hele dagen i et mørkt hjørne og drikker gul brus med sugerør.
Norske foreldre forteller barna sine at dersom de er snille hele året så kommer julenissen med presanger til dem. Deretter kommer nissen nærmest uvergelig på julaften og størrelsen på pakkene henger strengt tatt mer på pappas gratiale enn på avkommets oppførsel siden forrige jul.
I Irland har de klart å snu dette på hodet og applikere omvendt psykologi. Irske barn blir fortalt fra de er små at ”dersom du er snill et helt år så kommer kanskje St. Patrick og slipper deg ut på St. Patrick’s Day”. Ved leggetid 16. mars blir alle barneværelser forsvarlig låst fra utsiden og så får barna lov til å sitte der inne hele neste dag og tenke over hva de har gjort. I praktisk talt alle tilfeller kommer nemlig IKKE St. Patrick innom, men derimot en middelaldrende kone med latvisk aksent som gir dem saft og brødskiver og låser når hun går.
For å gjøre dette systemet rettferdig (i motsetning til det norske nissesystemet, som de fleste vel må være enige om har spilt fallitt) så er det hvert år noen få heldige irske barn som faktisk slipper ut. En jury av førskolelærere velger ut de barna som har vært ALLER snillest siden i fjor og disse blir låst ut og får lov til å være med mamma og pappa på pub.
Det er denne ordningen som er årsaken til at man praktisk talt aldri ser barn på St. Patrick’s Day i Irland og at de få som faktisk er ute ser strålende lykkelige ut der de sitter musestille hele dagen i et mørkt hjørne og drikker gul brus med sugerør.
torsdag, mars 08, 2007
Yankee Parade
Neste lørdag vil mer enn 4 000 mennesker gå i den store St. Patrick’s Day paraden gjennom gatene i Dublin. En drøy million forventes å stå langs løypa, seks millioner sitter på pubene rundt, mens mellom sju og elleve milliarder ser det hele direkte på TV. (Dette er estimerte tall*). Paraden har vært irenes foretrukne måte å feire nasjonaldagen på i uminnelige tider, faktisk helt tilbake til 1980-tallet.
Ingen kan si nøyaktig HVOR den første paraden gikk, men alle er skjønt enige om at det i alle fall IKKE var i nærheten av Irland. En mer eller mindre kredibel versjon forteller om hvordan The Charitable Irish Society of Boston spontandannet seg selv 17. mars 1737 og deretter tok til gatene for å markere hendelsen. Men elleve protestanter som rusler gatelangs i Boston på jakt etter en åpen pub er vel knapt for en offisiell parade å regne. Ikke var det stort til tradisjon heller siden de vitterlig aldri gjorde det igjen. Jeg står knallhardt på at før noe kan kalles en tradisjon må det minst gjøres to ganger.
25 år senere, altså i 1762, var det fest hjemme hos iren John Marshall i New York, også det på 17. mars. En del av programmet skal ha bestått av at gjestene, mer eller mindre planlagt - mer eller mindre i fylla, marsjerte etter hverandre rundt på Manhattan. Igjen høres det for meg mer ut som en polonese enn en parade, og heller ikke Marshall-gjengen syns dette var såpass vellykket at de tenkte på å gjøre det samme igjen i 1763 for eksempel.
De første som visstnok marsjerte på 17. mars og så faktisk marsjerte IGJEN ÅRET ETTER var en militæravdeling i New York som kan ha inneholdt opptil flere irer. Denne avdelingen (som kanskje og kanskje ikke hadde grønne uniformer) marsjerte rundt i byen ved daggry hver St. Patrick’s Day fra og med 1766 og kan dermed gjøre sånn noenlunde legitimt krav på tittelen ”Verdens eldste St. Patrick’s Day Parade”. But then again… Det er altså SOLDATER det er snakk om her. Det er vel ikke akkurat som om de IKKE marsjerte resten av året? Når alt kommer til alt er det vel like riktig å si et kompani soldater hvorav de fleste ikke var irer marsjerte rundt i New Yorks gater hver St. Patrick’s Day OGSÅ. Men la nå det være.
På den tiden og de neste parhundre årene var St. Patrick’s Day helligdag i Irland, og feiringen bestod i all hovedsak av å koke dobbelt opp med spuds, stikke en shamrock i knapphullet og gå til høymesse. Men med fremveksten av kommersiell flytrafikk ble det etter hvert et veldig påtrykk fra amerikanske turister som kom ens ærend over havet til ”The Ol’ Country” for å se ”The Real Thing”. Og irene, som jo er et gjestfritt folk (og som strengt tatt har festet på tynnere grunnlag), syns det var for galt å sende dem skuffet hjem så de gjorde gode miner til slett spill og begynte å paradere rundt som om de aldri hadde gjort noe annet. Virkelig fart på sakene ble det likevel først da den irske regjeringen, i Det Herrens År 1995, gjorde et historisk vedtak i to punkter:
Punkt 1: Vi skal gjøre St. Patricks Day-paraden om til verdens største partay
Punkt 2: Vi skal late som vi gjort det på denne måten siden tidenes morgen.
Neste år var St. Patrick’s Day blitt til The St. Patrick’s Day Festival og året etter var det blitt The St. Patrick’s Weekend Festival og nå er det The St. Patrick’s Week Festival og resten er som kjent et solid stykke omskrevet irsk historie.
*Estimert av redaksjonen.
Ingen kan si nøyaktig HVOR den første paraden gikk, men alle er skjønt enige om at det i alle fall IKKE var i nærheten av Irland. En mer eller mindre kredibel versjon forteller om hvordan The Charitable Irish Society of Boston spontandannet seg selv 17. mars 1737 og deretter tok til gatene for å markere hendelsen. Men elleve protestanter som rusler gatelangs i Boston på jakt etter en åpen pub er vel knapt for en offisiell parade å regne. Ikke var det stort til tradisjon heller siden de vitterlig aldri gjorde det igjen. Jeg står knallhardt på at før noe kan kalles en tradisjon må det minst gjøres to ganger.
25 år senere, altså i 1762, var det fest hjemme hos iren John Marshall i New York, også det på 17. mars. En del av programmet skal ha bestått av at gjestene, mer eller mindre planlagt - mer eller mindre i fylla, marsjerte etter hverandre rundt på Manhattan. Igjen høres det for meg mer ut som en polonese enn en parade, og heller ikke Marshall-gjengen syns dette var såpass vellykket at de tenkte på å gjøre det samme igjen i 1763 for eksempel.
De første som visstnok marsjerte på 17. mars og så faktisk marsjerte IGJEN ÅRET ETTER var en militæravdeling i New York som kan ha inneholdt opptil flere irer. Denne avdelingen (som kanskje og kanskje ikke hadde grønne uniformer) marsjerte rundt i byen ved daggry hver St. Patrick’s Day fra og med 1766 og kan dermed gjøre sånn noenlunde legitimt krav på tittelen ”Verdens eldste St. Patrick’s Day Parade”. But then again… Det er altså SOLDATER det er snakk om her. Det er vel ikke akkurat som om de IKKE marsjerte resten av året? Når alt kommer til alt er det vel like riktig å si et kompani soldater hvorav de fleste ikke var irer marsjerte rundt i New Yorks gater hver St. Patrick’s Day OGSÅ. Men la nå det være.
På den tiden og de neste parhundre årene var St. Patrick’s Day helligdag i Irland, og feiringen bestod i all hovedsak av å koke dobbelt opp med spuds, stikke en shamrock i knapphullet og gå til høymesse. Men med fremveksten av kommersiell flytrafikk ble det etter hvert et veldig påtrykk fra amerikanske turister som kom ens ærend over havet til ”The Ol’ Country” for å se ”The Real Thing”. Og irene, som jo er et gjestfritt folk (og som strengt tatt har festet på tynnere grunnlag), syns det var for galt å sende dem skuffet hjem så de gjorde gode miner til slett spill og begynte å paradere rundt som om de aldri hadde gjort noe annet. Virkelig fart på sakene ble det likevel først da den irske regjeringen, i Det Herrens År 1995, gjorde et historisk vedtak i to punkter:
Punkt 1: Vi skal gjøre St. Patricks Day-paraden om til verdens største partay
Punkt 2: Vi skal late som vi gjort det på denne måten siden tidenes morgen.
Neste år var St. Patrick’s Day blitt til The St. Patrick’s Day Festival og året etter var det blitt The St. Patrick’s Weekend Festival og nå er det The St. Patrick’s Week Festival og resten er som kjent et solid stykke omskrevet irsk historie.
*Estimert av redaksjonen.
onsdag, mars 07, 2007
The Leprechaun
En Irish Leprechaun er en type ”male faerie”, men altså ikke den typen ”male faerie” som klipper håret ditt for 700 spenn, drikker på Sjokoladekoppen og er referansegruppe for trendforskere. Ikke dermed sagt at det slett ikke KAN finnes Leprechauns med alternativ orientering. De seksuelle preferansene til Leprecahuns er bare i liten grad kartlagt, men det er vel nærliggende å tro at i alle fall en del av dem ser seg tvunget til å spille håndball for bortelaget når man vet at ”female faeries” er legendarisk vakre, men svært sjeldne skapninger, mens Leprechauns altså er ganske vanlige små, skjeggete, ondskapsfulle menn med rare hatter.
Karrieremulighetene for en Leprechaun er ganske oversiktlige, de kan velge mellom blikkenslager og skomaker. Begge yrker bruker mye hammer, så når en intoksikert ung amerikanerinne neste lørdag spør deg hvorfor alle som så på paraden hadde rare hatter og hammere så kan du fortelle henne historien om Leprechaunene og om hvordan man fanger en og stjeler gryten med gull.
Gryter med gull er nemlig et nærmest uunnværlig assessoar i en Leprechaunsk husholdning. Alle Leprechauns bor alene og i huset sitt har alle hver sin gryte med gull, penger de antagelig har tjent som enten blikkenslager eller skomaker (om de da ikke har vunnet på hesteveddeløp eller solgt narkotika). Vil man sikre seg en slik gryte kan man simpelthen gå ut og lete etter Leprechauns (lyden av hammer skal visstnok være en dead giveaway). Når man så ser en Leprechaun trenger man bare å holde blikket hans helt til han avslører hvor gryta er. Leprechauns er imidlertid notorisk slu og det er bokstavelig talt nok å miste dem av syne et øyeblikk så er de borte.
Skal man lete etter Leprechauns er det nok greit å starte i USA hvor de fleste Leprechauns bor. I irsk St. Patrick’s Day-sammenheng er Leprechauns den ultimate manifestering av ”twee”, et lett nedlatende irsk slanguttrykk som gir assosiasjoner til det norske ”badegjest”.
Karrieremulighetene for en Leprechaun er ganske oversiktlige, de kan velge mellom blikkenslager og skomaker. Begge yrker bruker mye hammer, så når en intoksikert ung amerikanerinne neste lørdag spør deg hvorfor alle som så på paraden hadde rare hatter og hammere så kan du fortelle henne historien om Leprechaunene og om hvordan man fanger en og stjeler gryten med gull.
Gryter med gull er nemlig et nærmest uunnværlig assessoar i en Leprechaunsk husholdning. Alle Leprechauns bor alene og i huset sitt har alle hver sin gryte med gull, penger de antagelig har tjent som enten blikkenslager eller skomaker (om de da ikke har vunnet på hesteveddeløp eller solgt narkotika). Vil man sikre seg en slik gryte kan man simpelthen gå ut og lete etter Leprechauns (lyden av hammer skal visstnok være en dead giveaway). Når man så ser en Leprechaun trenger man bare å holde blikket hans helt til han avslører hvor gryta er. Leprechauns er imidlertid notorisk slu og det er bokstavelig talt nok å miste dem av syne et øyeblikk så er de borte.
Skal man lete etter Leprechauns er det nok greit å starte i USA hvor de fleste Leprechauns bor. I irsk St. Patrick’s Day-sammenheng er Leprechauns den ultimate manifestering av ”twee”, et lett nedlatende irsk slanguttrykk som gir assosiasjoner til det norske ”badegjest”.
St. Patrick og slangene
Det finns ikke slanger i Irland. Ikke en eneste slange så vidt jeg forstår. Så for folk med ophidifobi er Irland det ideelle reisemål. Spesielt for folk med ophidifobi som liker å gå på pub.
Men en gang i tiden VAR det slanger der. Millioner, kanskje milliarder av slanger Eller noen hundre, hva vet jeg? Slanger var det i alle fall. Dessuten var det en mann der som het Patrick. Mange tror han var født Saint Patrick, men først het han altså bare Patrick. Litt sånn som Pat bare heter Pat nå som han ikke er postmann lenger. Eller som at kinesere kaller kinamat for ”mat”.
Det var først senere, etter tingen med slangene, at han ble St Patrick, skytshelgen for alt som er fullt og grønt.
Onde tunger skal ha det til at Patrick var engelskmann, men det må i så fall ha vært veldig lenge siden. Han var godt over middels katolsk og tydeligvis ganske overbevisende for han kristnet hele Irland på utrolig kort tid. Men han var altså ingen stor tilhenger av slanger.
Langt vest i Irland, i County Mayo, står det den dag i dag et fjell (vel, fjell blir ofte stående) som kalles Croagh Patrick. Det er oppkalt etter vår Patrick, men om det dermed het noe annet før han kom dit er det vanskelig for meg å svare på sånn på stående fot. Men dit dro da altså Patrick en dag på firehundretallet fordi… Vel, her er jeg også litt usikker for å være helt ærlig, men det er vel neppe noen tvil om at utsiktene til helgenstatus kan ha vært et insentiv. Åkkesomenner så rigget han seg til på toppen av Croagh Patrick, svimlende 764 meter over Clew Bay, og der oppe ble han i 40 dager og 40 netter mens han vekselvis fastet, bad, bygde en kirke og slåss med lumske jævelslanger som kom for å ta ham. Når de 40 dagene var omme og kirken var ferdig og/eller han var blitt sulten nok så tok han kirkeklokken han hadde… eh… støpt(?) og kastet den ned fjellsiden hvor den laget så mye lyd at hele Irland måtte holde hendene for ørene for ikke å bli gale. Men slangene hadde altså ingen hender og hadde derfor ikke noe annet valg enn å kaste seg i havet og drukne anmass.
Kyniske kritikere vil her selvsagt kunne peke på at slanger ganske riktig ikke har hender, men ikke ører heller. Mens derimot for eksempel kuer har SVÆRE ører, men ingen hender og at det dermed kunne vært rimelig å anta at St. Patrick drev alle KUENE ut av Irland, men neida... Det er ingen tvil om at det var slanger det dreide seg om. Andre kritikere vil kunne si at de fleste slanger er utmerkede svømmere eller til og med dra frem en HELT annen historie om at Patrick marsjerte gjennom landet med en tromme og lokket alle slangene etter seg. Og enda andre vil si ”neineinei, sannheten er at han lurte sjefen for alle slangene ned i en boks”. Ikke vet jeg, dette er altså ganske lenge siden. Faktum er i alle fall at det ikke finnes slanger i Irland i dag, så en av de tre historiene må nødvendigvis være riktig.
Jeg forteller dere dette i den generelle folkeopplysningens navn slik at når en intoksikert ung amerikanerinne neste lørdag spør dere hvorfor alle i paraden hadde slanger så skal dere slippe å stå der med tomme, stirrende blikk.
Now try using it in conversation.
Men en gang i tiden VAR det slanger der. Millioner, kanskje milliarder av slanger Eller noen hundre, hva vet jeg? Slanger var det i alle fall. Dessuten var det en mann der som het Patrick. Mange tror han var født Saint Patrick, men først het han altså bare Patrick. Litt sånn som Pat bare heter Pat nå som han ikke er postmann lenger. Eller som at kinesere kaller kinamat for ”mat”.
Det var først senere, etter tingen med slangene, at han ble St Patrick, skytshelgen for alt som er fullt og grønt.
Onde tunger skal ha det til at Patrick var engelskmann, men det må i så fall ha vært veldig lenge siden. Han var godt over middels katolsk og tydeligvis ganske overbevisende for han kristnet hele Irland på utrolig kort tid. Men han var altså ingen stor tilhenger av slanger.
Langt vest i Irland, i County Mayo, står det den dag i dag et fjell (vel, fjell blir ofte stående) som kalles Croagh Patrick. Det er oppkalt etter vår Patrick, men om det dermed het noe annet før han kom dit er det vanskelig for meg å svare på sånn på stående fot. Men dit dro da altså Patrick en dag på firehundretallet fordi… Vel, her er jeg også litt usikker for å være helt ærlig, men det er vel neppe noen tvil om at utsiktene til helgenstatus kan ha vært et insentiv. Åkkesomenner så rigget han seg til på toppen av Croagh Patrick, svimlende 764 meter over Clew Bay, og der oppe ble han i 40 dager og 40 netter mens han vekselvis fastet, bad, bygde en kirke og slåss med lumske jævelslanger som kom for å ta ham. Når de 40 dagene var omme og kirken var ferdig og/eller han var blitt sulten nok så tok han kirkeklokken han hadde… eh… støpt(?) og kastet den ned fjellsiden hvor den laget så mye lyd at hele Irland måtte holde hendene for ørene for ikke å bli gale. Men slangene hadde altså ingen hender og hadde derfor ikke noe annet valg enn å kaste seg i havet og drukne anmass.
Kyniske kritikere vil her selvsagt kunne peke på at slanger ganske riktig ikke har hender, men ikke ører heller. Mens derimot for eksempel kuer har SVÆRE ører, men ingen hender og at det dermed kunne vært rimelig å anta at St. Patrick drev alle KUENE ut av Irland, men neida... Det er ingen tvil om at det var slanger det dreide seg om. Andre kritikere vil kunne si at de fleste slanger er utmerkede svømmere eller til og med dra frem en HELT annen historie om at Patrick marsjerte gjennom landet med en tromme og lokket alle slangene etter seg. Og enda andre vil si ”neineinei, sannheten er at han lurte sjefen for alle slangene ned i en boks”. Ikke vet jeg, dette er altså ganske lenge siden. Faktum er i alle fall at det ikke finnes slanger i Irland i dag, så en av de tre historiene må nødvendigvis være riktig.
Jeg forteller dere dette i den generelle folkeopplysningens navn slik at når en intoksikert ung amerikanerinne neste lørdag spør dere hvorfor alle i paraden hadde slanger så skal dere slippe å stå der med tomme, stirrende blikk.
Now try using it in conversation.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
